Holy Hollywood!

I vår lanserte VG Nett en egen animert serie om Jan Thomas og hans alterego Fanthomas. Det er nemlig ikke bare bare å være Jan Thomas utenfor kongeriket Hollywood og da må Fanthomas rydde opp. Anne Kath og Eyvind Helstrøm var blant dem som fikk passet sitt påskrevet i forrige sesong.

Nå er Fanthomas endelig tilbake for å sette flere plagsomme kjendiser på plass og redde Obama fra en uforsiktig stylist. I episodene under går Fanthomas til filmen etter ønske fra en Facebook-gruppe. Facebook= makt! Dessverre får ikke Fanthomas spille hovedrollen som seg selv. Denne rollen går til “Norges beste skuespiller”, Aksel Hennie.

Portretteringen av Aksel Hennie og saftdronninga er så spot on at det er rart å tenke på at dette faktisk er en parodi. Jeg ler så jeg rister! Når Christoffer trør hjelpende til med “Den lille plastikkirurg” og støvsuger som fettsuging av ektemannen, er jeg i latterhimmelen.

Kjempemorsomt!

Skuffende fra Anne Kath.

ANNE KATH. HÆRLAND: En av Norges beste komikere når ikke opp denne gang. Her fra Bergenspremieren på Gift- men ingen fanatiker tidligere i høst. Foto: Dagbladet.

Anne Kath Hærland er endelig tilbake på tv-skjermen, og i går var det premiere på hennes nye program Anne Kath . ser på tv. Et konsept som går ut på hun kommenterer tv-programmer fra alle slags tider mens hun ser dem på tv. Til tross for at temaet ikke er det mest spennende, burde underholdningsverdien være høy og de kjappe, morsomme replikkene komme lett som bare det. Dama har tross alt en av kongerikets giftigste tunger, samtidig som hun er veldig morsom.

Dessverre oppfylles ikke forventningene mine. Første episode av programmet var ikke direkte kjedelig, men etter en lang skoledag presterte jeg faktisk å sovne på sofaen i løpet av programmet. (sjekket ut de bitene jeg gikk glipp av på nett-tv etterpå) Det var ikke noe særlig morsomt, kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg humret i løpet av sendingen. Det er mulig hun prøver for hardt å ha en mening om alt siden hun skal gjennomgå rundt 20 programmer i løpet av sendingen. Dama pleier å være hylende morsom, men i går var det såvidt at jeg kniste litt.

I høst var jeg på showet hennes i Bergen og jeg storkoste meg (selv om det var litt kort – varte bare en time). Men der la jeg merke til en ting som jeg irriterte meg over da jeg så det nye programmet i går. Til tider gjør hun om stemmen sin og skifter tonefall fordi hun går inn for å være morsom. Det blir så merkelig og unaturlig, og en kan høre at hun nesten driter i innlevelsen i sine egne spøker og bare leser rett opp fra manus.Det er så mye bedre når hun ”glemmer seg ut” og bare prater som den fossen vi kjenner henne som. 

Jeg triller ikke terningen til mer enn 3 denne gangen, fordi jeg vet at dama kan så mye bedre! Er sikker på at hun kommer sterkt tilbake en gang etter julebordssesongen;)

Sjekk ut programmet her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/580222

Battle of the (MTV) scripted realities

Claws.. OUT! (ouch!)

Det er regelen snarere enn unntaket på MTVs utvalg av realityshow, ikke minst etter at the Hills begynte å rulle på skjermene for tre år siden. Serien handler om unge og vellykkede i Hollywood og er kjent som opphavet til begrepet “scripted reality”. Det går ut på at MTV tukler med virkeligheten de i utgangspunktet bare skal dokumentere og klippe sammen. De skaffer jobber, lukseriøse leiligheter osv til deltakerne i serien. Selv ikke vennekretsen som de omgås med i serien skaffer deltakerne selv og det er her MTV med rette har fått en del kritikk.

YOU KNOW WHAT YOU DID: Tidenes mest famøse krangel fra realityverdenen? I hovedrollene: Lauren Conrad og Heidi Montag.

Tv-produsentene har lagt opp til en del konflikter som sannsynligvis ikke hadde vært tilfelle om folk hadde fått lov til å henge med sine naturlige venner. Dette blir det selvsagt en del bråk av, og programmets største stjerne, Lauren Conrad, valgte å trekke seg fra showet tidligere i år. Til å overta hennes plass fikk produsentene inn en gammel fiende fra tenårene, Kristin Cavallari. Markedsføringen for høstens episoder sa sitt; “The bitch is back!”

Kristin har absolutt vært en bitch til den store gullmedaljen, men det har passet amerikanske seere dårlig. Serien synker nå som en stein med hensyn til seertall og får mye pryl for de mange unaturlige kranglene, ikke minst fordi Kristin har uttalt at hun bare “spiller” rollen som bitch og at hun kun ser på hennes opptreden som jobb, ikke det virkelige livet sitt. Flere av deltakerne har også varslet at de ikke ønsker å være med i flere nye episoder.

På tirsdag (på onsdag for vår del) er det duket for finale både for the Hills og konkurrenten the City, med den gamle Hillsdeltakeren Whitney Port i hovedrollen. Også i the City følger MTV oppskriften med tilspissede manipulerte konflikter til punkt og prikke. Det som er litt rart med denne serien er at Whitney og hennes tildelte venn og arbeidskollega, Olivia Palermo, aldri har likt hverandre og klarer ikke engang å gi hverandre et smil. Nå jobber de ikke engang lenger sammen og har ingenting med hverandre å gjøre. Likevel er Olivia med i serien, som en parrallell historie til Whitneys. Det synes jeg ingenting om og skjønner heller ikke vitsen med!

Olivia virker som en forferdelig person, en bortskjemt drittunge som bare legger opp til konflikter, selv på arbeidsplassen. Likevel synes jeg hakket mer om denne situasjonen enn skiftet av hovedrolle i the Hills. I sistnevnte er det BARE intriger, mens i the City får vi i alle fall et innsyn i Whitneys jobb og karriere. Hvor ekte dette er, vet jeg jo ikke men det er mye bedre underholdning enn the Hills.

Holder derfor en knapp på the City:)

Sjekk ut ukens nye episoder her:

http://www.mtv.com/videos/the-hills-season-5-ep-19-mr-right-now/1626505/playlist.jhtml

http://www.mtv.com/videos/the-city-ep-22-if-you-want-something-done-right/1626501/playlist.jhtml

Underholdning eller sosialporno?

Hvor går grensen mellom sosialpornografi og underholdning?

Siden reality-tvs inntog i den norske hverdagen for ti år siden, har det klart skiftet grensene våre for hva vi aksepterer å se som tv-underholdning. Ikke bare har vi fått prkåte mennesker på jakten på kjærligheten, men vi har også i stigende grad fått følge mennesker, som avviker fra gjennomsnittsnordmannen, i deres hverdag. Og dette har vi godtatt, stort sett, uten å mukke.

En gruppe som har blitt fotfulgt av TVNorge de siste årene, er unge norske tenåringsmødre. Flere av dem er ikke engang i myndig alder når kamera går, og virker både dumme og naive (det fins naturligvis unntak). Flere av dem burde etter min mening blitt beskyttet mot seg selv. Å bli dummet ut på tv hjelper neppe på den kjipe situasjonen som ung alenemor med mange utfordringer…
“Heldigvis” har vi etter hvert så mange slike liksom-kjendiser at de lett går i glemmeboka! 

Likevel vil jeg påstå at Norge ikke er noen versting på denne fronten. Hos vår amerikanske storebror blir også liksom-kjendisene i mye større grad kastet til hundene enn her hjemme. Ta bare ekteparet Gosselin. Det nå separerte paret har åtte barn som har blitt amerikanernes allemannseie gjennom realityprogrammet Jon and Kate plus 8. Det må vel mirakler til for at et ekteskap skal fungere optimalt med åtte barn, under 9 år, på slep. Nå er skilsmissen blitt allemannseie den også, og den offentlige skitkastingen mellom partene, med innblandinger fra media osv, er et faktum. Midt i skuddlinjen står ungene og ser at mamma og pappa kriger mot hverandre. Ikke like pent som vi er vant til å se de på tv. En advarsel til alle som vurderer å feste hverdagslivet sitt til film?

 

 

Something borrowed, something new

Som de fleste har fått med seg, er vesener fra underverden hete på lerretet om dagen. Mange har latt seg bite av vampyrdilla, men kan vi også gå gode for deres naboer, zombiene og øvrige monstrer?

Det mener tydeligvis amerikaneren Ben H. Winters. For anledningen har han spritet opp Jane Austens to klassikere “Pride and Prejudice” og “Sense and Sensibility”. Etter han har lagt hånden på disse verkene har de byttet navn til følgende; “Pride and Prejudice and Zombies” og “Sense and Sensibility and Sea Monsters”.
I en reportasje i Store Studio forrige mandag forteller Winters hvordan han lager sin egne sprøe versjoner av de gamle bøkene. Han beholder rundt 85 prosent av selve hovedhistorien, men spriter opp de kvinnelige hovedrollene og birollene så det holder. I ekte “Buff – vampyrjegeren”-stil kaster overklassekvinnene fra seg broderiet og begir seg ut på deres oppdrag i livet; å drepe zombier/ sjømonstre. I alle fall inntil de er gift…

Bøkene høres hysterisk morsomme ut! Ser ikke bort fra at jeg leser dem etter hvert;)

Morsomheter fra Nydalen

Min nyeste tv-forelskelse er Torsdag kveld fra Nydalen. Har sett showet 1,5 ganger, men er virkelig hekta og teller ned til torsdagen allerede. Ikke bare gjør gjengen kjempegode parodier av en del mediekåte kjendiser. Flere kjendiser er også gjester og medprogramledere i showet, noe som funker kjempebra.
Har til nå skjønt at Jenny Skavlan faktisk ikke bare er et pent ansikt, hun kan også spille uten å miste maska. Jan Fredrik Karlsen er fortsatt en pengegrisk tulling, men også litt morsom og ikke så selvhøytidelig som jeg har gitt han credit for.

Denne gjengen er et funn!

 

Gullkorn fra nerdemunn

Siden i vår har jeg storkost meg med nerdesjarmørene i “Big Bang Theory”. Serien handler om kameratene Leonard og Sheldon med skyhøy IQ, men desto mindre kunnskaper ved angår det sosiale planet, og ikke minst damebekjentskaper. Dette endrer seg da de får en ny nabo, Penny, som kan sies å være tilnærmet det motsatte av dem selv. Hun gjør hva hun kan for å få gutta inn på det rette sporet. Ikke uten en del problemer, selvfølgelig…

Veldig morsomt! Særlig Sheldons kommentarer er til å dø av.

De beste og dårligste pratmakerne

Jeg har et litt anstrengt forhold til sånne prateprogrammer. Det finnes mange interessante mennesker med fascinerende livshistorier, men det finnes også mange som med rette burde vært beskyttet mot seg selv fra tv-kameraene. Det verste jeg ser er at folk som blir loddrett dummet ut, men ikke ser det selv. All publisitet er ikke GOD publisitet og i alle fall ikke god underholdning!

Mine favoritt-talkshow er som følger:

1. Ellen Degeneres
Aldri en kjedelig dag med Ellen:)

2. The Graham Norton Show
Både han og Ellen får meg til å hikste av latter. Digger også at de begge inkluderer publikum med helsprø leker og utfordringer. Kjempemorsomt!

3. Skavlan
Har ikke vært en altfor stor fan av han i fortiden, men synes plutselig han er blitt veldig flink og at programmene jeg har sett til nå har vært veldig interessante. Veldig gøy da Jay-Z og Melody Gardot gjestet han i høst!

De dårligste showene (Jeg vil le med folk, ikke av dem):

1. Tyra Banks show
“Fint” å se at noen fører Ricky Lake-arven videre, selv om sistnevnte virket mye mer medfølende og oppriktig med gjestene sine. Skal banne på at flere av gjestene ender opp med store følelsmessige arr etter å ha brettet ut livet sitt med Tyra som ordstyrer og dommer. Da hjelper det neppe at du har fått hilse på en tidligere supermodell, fått klem og autograf på en brukt serviett.
Dette showet kunne like gjerne ha blitt kalt “the Me, Myself and Tyra-show” – STYR UNNA!

2. Judge Judy
Apropos dommere, så finnes det selvsagt egne talkshow der bitre nabofeider avgjøres foran kamera og med fullsatt “jury”. Judge Judy har jeg så vidt vært innom, men her klarer jeg ikke annet enn å zappe forbi etter noen få sekunder. Fullstendig lavmål! Et unødvendig konsept som jeg ikke kan skjønne at noen som helst kan få noe ut av…

3. Dr. Phil
Ikke akkurat det jeg ville brukt doktorgraden min på, om jeg først hadde endt opp med en. Dr. Phil er en hjelper sendt fra Gud sendt for å hjelpe deg med dine vanskelige problemer… YEAH RIGHT! Mitt inntrykk, av det jeg har sett, er at innblandingen hans hjelper sjelden annet enn på å forverre situasjonen du står oppi. Helt klart en “brain doctor”, men bare ikke den rette typen for å si det sånn…

CONGRATULATIONS!!

Verdens beste serie!

Over ser du årsaken til at jeg heller ufrivillig fikk ekstra kunnskap om norske tollregler for et par år siden (jepp! grensa er fortsatt på 200 lusne kroner for den som måtte lure..)

Min ultimate favoritt på tv gjennom tidene er den britiske serien “Cold Feet” (1998-2003). Den har alt du leter etter i en god serie! Gode historier, troverdighet og fremragende skuespillere lokker både fram latter og gråt hos meg som publikum. Konseptmessig er den veldig lik “Venner for livet”, men den er likevel utført på en annerledes og mer jordnær måte.

Vi følger seks unge mennesker, tre par, i slutten av tjue-begynnelsen av trettiårene i Manchester. Serien begynner med en introduksjon (i piloten) av hovedpersonene Adam og Rachel og hvordan de treffer hverandre. Adams bestevenn: Pete (og kona Jenny). Racehels bestevennine: Karen (og mannen David). Livet er ikke bare den daglige pinten på pub i vennskapelig lag, men er også preget av alkoholisme, barnløshet, utroskap og øvrige problem. Heldigvis finnes det fortsatt ting å le av.

Serien er både alvorlig og morsom samtidig. De gode replikkene kommer kjapt og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av Adams ordkunster. Til tross for at jeg er en svoren tilhenger av vennene i USA, føler jeg mer fellesskap til historiene som presenteres fra Manchester. “Venner for livet” svikter når det gjelder realisme og framstår som et glansbilde i forhold til “Cold Feet”, som klarer å ta livets utfordringer og portrettere dem på en mer realistisk måte som hvem som helst kan identifisere seg med.

Denne serien bør du sjekke ut:) Ingen over, ingen ved siden…

Still going strong

Den nåværende programlederen Tom Bergenon serverer, tradisjonen tro, kleine kommentarer til de morsomme klippene.

” Det enkleste er ofte det beste”, heter det i Rema 1000-reklamene og noe annet kan vel ikke sies om suksessen til America’s Funniest Homevideos som har rullet over skjermene i hele 20 år.

Konseptet er like enkelt som ristet brød: Ta én stykk dum amerikaner og film hans hverdagslige eller fritidsgjøremål. Det er ikke usannsynlig at han plutselig snubler i egne bein, treffer gatas eneste lysstolpe på rulleskøytene eller glemmer å ta bensinslangen ut etter å ha fylt tanken. Øyeblikkene er mange å ta av, og hiver du med noen unger, rare eller søte dyre, eller rare gamlinger med noen forskrudde gullkorn kan du plutselig være med i konkurransen om hundretusenvis av dollars. Som det så fint heter: “If you get it on tape, you could get it in cash!”

Nevnte jeg at det er morsomt å se på??? Til tider faller jeg nesten av sofaen av latter, mens andre ganger klør jeg meg i hodet over de dårlige klippene som stikker av med de store pengepremiene.

Uansett klarer programmet alltid å lokke fram smilet og humringen din, og det må vel sies å være en kjempefin ting i en ellers kjedelig og mørk årstid?